Rapport etter første gruppe ved Casa Chil

Oversikt

Erfaring fra vår klinikk i Stavanger gjennom en årrekke har konsekvent pekt i retning av at ansvarsfrihet både er nødvendig og tilstrekkelig for at personer med utmattelse forårsaket av overbelastning skal ha bedring. Ansvarsfrihet, i absolutt forstand, innebærer at ingen forventer noe av en person.

Under normale polikliniske omstendigheter rådgir våre psykologer utmattede klienter i hvordan de skal skape mest mulig ansvarsfrihet ved å enten legge til rette hjemmesituasjonen sammen med sin familie, eller ved å flytte bort fra familien til for eksempel en hytte eller leilighet i en avgrenset tidsperiode. Tilrettelegging for ansvarsfrihet i hjemmet har gjennomgående vist gode resultater, men vi erfarer at det å være borte fra familien i en tidsavgrenset periode, under mer eller mindre optimal ansvarsfrihet, er langt mer effektivt. Jo mer omfattende ansvarsfrihet en person har, desto raskere avtar utmattelsen.

Med dette som klinisk erfaringsbakgrunn etablerte vi vinteren 2022/23 et senter - Casa Chil - der alt fra geografisk beliggenhet og organisering av måltider, til sosial distanse, ble lagt til rette for å optimalisere ansvarsfrihet. Våren 2023 arrangerte vi det første oppholdet for en gruppe med utmattelse forårsaket av overbelastning ved dette senteret. Resultatene støtter vår kliniske erfaring om at optimalisert ansvarsfrihet fører til svært rask bedring for personer som lider av denne typen utmattelse.

Innsikt

Fra 2010 har prosentandelen personer som har kommet til behandling ved vår klinikk i Stavanger - Karlson psykologene - for kronisk utmattelse som følge av overbelastning vært økende. I 2022 var rundt halvparten av alle klienter som til enhver tid ble behandlet hos oss utmattede, nesten alle på grunn av den totale belastningen i livet.

I kliniske behandlingsforløp med disse klientene viser det seg at belastningsbyrden som fører til utmattelse særlig kommer fra to kilder: Først, og viktigst, er belastningen knyttet til ansvar for andre mennesker, og særlig barn. Det å ha, følge opp og oppdra barn i barnehage- og skolealder, eller å jobbe med barn i nevnte aldersgruppe er mye mer krevende i dag enn for bare ti år siden. Den andre kilden til den overbelastningen som kan føre til utmattelse er en gjennomdigitalisert hverdag, som fører til at mange er kontinuerlig pålogget sosiale apper som Facebook, Instagram, Snapchat og lignende. Måten vi i dag forholder oss til barn og til den digitale sosiale verden fører til en mer eller mindre kontinuerlig beredskap.

Til tross for at en utmattelse forårsaket av overbelastning nesten alltid har ubehagelige psykologiske konsekvenser, som senket stemningsleie, bekymring, frykt og økt emosjonell variabilitet, har vi i arbeidet med våre klienter sett at det ikke er psykiske problemer som er årsaken til denne typen utmattelse. Dette har ledet til en teori om at en utmattelse forårsaket av overbelastning inntreffer som følge av at hjernen, som fysiologisk organ, under ikke bærekraftig bruk over tid, blir forhindret fra å utføre tilstrekkelig vedlikeholds- og reparasjonsarbeid, og fungerer stadig dårligere. Denne teorien samt vår behandlingstilnærming er utførlig presentert i boken «Utmattelse» (R. Karlson, 2022).

Klinisk erfaring i arbeidet med denne typen utmattelse har konsekvent pekt i retning av at den virksomme ingrediensen i en livssituasjon som fører til bedring er ansvarsfrihet. Vi har lite eller ingen erfaring som peker i retning av at hverken kosthold, fysisk trening, mindfulness eller psykoterapi bidrar til bedring. Trening viser seg faktisk å være kontraproduktivt. Ansvarsfrihet er ikke ansvarsløshet, men innebærer at en person midlertidig fjerner seg fra ansvar for andre personer, og særlig de nærmeste. Fra poliklinisk arbeid med utmattede klienter erfarer vi at jo større grad av ansvarsfrihet som preger klientens livssituasjonen, desto raskere bedring kan forventes, og aller raskest bedring ser vi hos personer som i en tidsperiode lever separat fra sine familier under optimalisert ansvarsfrihet.

På grunn av at våre erfaringer så entydig peker i retning av at optimalisert ansvarsfrihet gir raskest bedring, etablerte vi vinteren 2022/23 et senter, Casa Chil, der alt ble tilrettelagt for å optimalisere ansvarsfrihet for personer med overbelastningsforårsaket utmattelse. Senteret er seksjonert på en måte som gjør at gjestene skal ha minst mulig kontakt med hverandre. Casa Chil ligger i det rolige området Barrio de Monachil like utenfor Granada, tett opp til nasjonalparken Sierra Nevada med lett tilgang til vakker natur. Senteret har en stor hage med mange skjermede terrasser. Det viktigste ved organiseringen av senteret er likevel at gjestene ikke har sosial kontakt med hverandre i løpet av oppholdet.

I april og mai 2023 arrangerte vi det første oppholdet for personer med utmattelse forårsaket av overbelastning. Gjestene under oppholdet våren 2023 hadde fri tilgang til mat og to faste måltider hver dag, samt rengjøring av rom på tidspunkter som gjesten selv bestemte. Gjestene bestemte egen døgnrytme og spiste alle måltider for seg selv. Gjestene hadde så godt som ingen kontakt med familie under oppholdet og de fleste låste mobilen inn i egen safe, kalt «mobilfengsel». Gjestene hadde jevnlig oppfølging av psykolog under oppholdet der hovedfokus var arbeid med deres respektive hjemmesituasjoner, for å maksimerer sannsynligheten for at fremskritt gjort under oppholdet ikke skulle bli kompromittert etter retur til hjemmet.

Datainnsamling

Informasjon om hvilken utvikling gjestene hadde under sine opphold ble samlet inn på to måter. Hver av gjestene hadde to ukentlige psykologsamtaler, og i løpet av disse konsultasjonene ble utmattelsens status vurdert. I tillegg til dette ble gjestene vurdert etter at de hadde kommet hjem til sine hjem og familier. Disse vurderingene ble foretatt hovedsaklig i videkonsultasjoner, men også i telefonsamtaler og via e-post korrespondanse.

Hver gjests fremgang ble vurdert i samtalene gjennom oppholdene og i etterkant ved at psykologen, som en del av hver konsultasjon stilte spørsmål innrettet for å ta rede på hvordan personen opplevde sin tilstand på tidspunkt for konsultasjonene og hvordan denne tilstanden var i forhold til tilstanden ved forrige konsultasjon.

Analyse

Under vårens opphold deltok fem personer med overbelastningsforårsaket utmattelse, alle sykmeldt fra sine jobber eller på andre måter ute av stand til å arbeide. De hadde vært utmattet over tidsrom av ulik lengde, fra noen måneder til flere år. Ingen av dem hadde hatt vansker med å komme seg ut av den dypeste utmattelsen, men hadde strevet med å komme seg helt tilbake på et 100% funksjonsnivå. Dette er et svært vanlig problem blant personer med utmattelse forårsaket av overbelastning. Med en gang man kjenner seg litt mer energiske, gjenopptas ansvar i privat- og familieliv. Så godt som alle i sosiale, jobbmessige og helseprofesjonelle nettverk heier på slike initiativ, som har en tendens til å ende opp med at den fremgangen som har ført til mer energi, faller bort. Det blir etter hvert klart for alle involverte parter at det ikke er realistisk med hverken mer ansvar hjemme eller mer opptrapping på jobb, og den utmattede blir stående på stedet hvil, uten utsikt til ytterligere bedring og med stadig mer frustrerte støttespillere.

Utmattelse er ikke en enten/eller-tilstand, men har ulik dybde. I en dyp utmattelse er selv det mest grunnleggende av personlig hygiene, næringsinntak og sjansemessig stimulering en utfordring, i en utmattelse av vesentlig dybde har den som er rammet mindre vansker med å ta ansvar for egne grunnleggende behov, men har likevel store vansker med selv enkle aktiviteter daglig. Jo mindre dyp utmattelsen er, desto bedre fungerer personen. Ved vår klinikk i Stavanger vurderer vi utmattelsens dybde på en skala der dyp utmattelse innebærer en hjerne med et funksjonsnivå på rundt 25-30%, mens en vesentlig utmattelse har et funksjonsnivå på 50-60%. Gjestene under vårens opphold hadde alle kommet seg ut av vesentlig utmattelse, og ble, i forkant av oppholdet vurdert som å ha et funksjonsnivå i området 65-80%, som innebærer moderat utmattelse.

Dybden av en utmattelse vurderes basert på realistiske testsituasjoner av hjernens komfortsone. I en dyp utmattelse er hjernens komfortsone svært snever og omfatter ofte ikke engang grunnleggende selvivaretagelse, mens jo lenger ut av dypet den som er rammet kommer, desto mer vil hjernen være komfortabel med. Under og etter en realistisk test vil hjernen avsløre hvor komfortsonen befinner seg. I en alminnelig livssituasjon vil slike testsituasjoner dukke opp av seg selv, men under optimalisert ansvarsfrihet, slik som under et opphold ved Casa Chil, forkommer ikke slike.

De fem gjestene rapporterte bedring fra uke til uke under oppholdet. Eksempler på slik rapportert bedring er økt opplevelse av energi, økt kapasitet til å lese, økt konsentrasjon og oppmerksomhet, bedre søvn, samt reduksjon av ulike konkrete plager. De realistiske testsituasjonene på hvor stor bedring gjestene hadde i løpet av oppholdet dukket imidlertid først opp etter at de hadde kommet hjem til sine familier og sosiale nettverk. Sosiale og familiære situasjoner som innebærer omfattende ansvar er svært godt egnet til å lokalisere hvor vid hjernens komfortsone er. Slike realistiske testsituasjoner er for eksempel konfirmasjoner, bursdagsfeiringer og helgeturer med venner, og vi erfarer at måten hjernen reagerer på disse med høy grad av sikkerhet predikerer hvordan personen vil tolerere oppstart på jobb. Hjernens respons på slike tester forteller i hvor stor grad en person er utmattet. Dersom ansvarsfulle sosiale settinger fører til at hjernen svarer med tegn på utmattelse som for eksempel svimmelhet, hjernetåke, kvalme, og at personen er merkbart mer sliten dagen eller dagene etterpå, så peker dette i retning av at hjernen fremdeles er utmattet. Dersom en realistisk testsituasjon ikke provoserer en reaksjon mens den pågår, og personen rapporterer lite eller ingen reaksjon på belastningen også dagen etter, så predikerer dette med høy grad av presisjon at hjernens funksjonsnivå er tilbake på +- 100%, altså at personen ikke lenger er utmattet.

I intervjuer gjennomført med gjestene etter oppholdet rapporterte alle hvordan de hadde reagert på krevende sosiale situasjoner, altså realistiske testsituasjoner av hjernens funksjonsnivå/komfortsone. Her er et eksempel på en realistisk testsituasjon en av gjestene fortalte om: Denne bestemte dagen begynte med at hun var på kafe sammen med sin datter klokken 1030, og fortsatte samtalen med henne i bilen etter kafébesøket frem til kl 1200. Etter dette kjørte hun hjem til sin leilighet, ryddet og vasket klær, før hun kjørte en 45 minutters tur til en venninne som hun først snakket med, før de trente sammen. Etter å ha kommet hjem senere på kvelden gjennomførte hun en drøy times videosamtale med en venninne og denne venninnens søster, der fokus var på hvordan venninnen - som er i en vanskelig situasjon - kunne få det bedre. Hun var ikke ferdig før klokken var 2130. I sin beskrivelse av egen reaksjon fortalte denne personen at hun ikke opplevde noen tegn på å være sliten i løpet av dagen og at hjernen heller ikke dagen etter hadde reagert. Hun våknet uthvilt. Denne personen ble følgelig vurdert som å ikke lenger være utmattet. I vår klinikk vil denne og tilsvarende tilbakemeldinger utløse anbefaling om å begynne gradvis opptrapping på jobb.

Fire av de fem gjestene fortalte om krevende testsituasjoner tilsvarende den i eksempelet ovenfor etter å ha kommet hjem, og beskrev også liten eller ingen reaksjon på belastningen dagen etter. Den femte av gjestene fortalte om realistiske testsituasjoner som tilsvarte de som de andre fire beskrev, men en respons som avslørte et noe lavere funksjonsnivå. Denne gjesten var ved oppholdets oppstart også mer utmattet enn de andre, men et vurdert funksjonsnivå på 65%. Til tross for at denne gjestens funksjonsnivå var lavere enn de andre ved hjemkomst, hadde det forekommet god fremgang som gjorde at vedkommende kunne engasjere seg i aktiviteter som var utenkelige før oppholdet.

Konklusjon

Resultatene fra oppholdet ved Casa Chil våren 2023 er i stor grad i samsvar med de kliniske erfaringene vi har gjort oss ved vår klinikk i Stavanger i en årrekke. Av de fem gjestene med overbelastningsforårsaket utmattelse, rapporterte fire reaksjoner på belastning etter hjemkomst som vi erfaringsmessig har sett predikerer at en person ikke lenger er utmattet og kan starte opptrapping i jobb. Optimal ansvarsfrihet i form av at personen er borte fra familien, ikke har digital sosial kontakt med familie og andre, ikke har sosial kontakt med andre gjester under oppholdet og for øvrig kun har ansvar for seg selv, fører til en svært rask bedring for personer med utmattelse forårsaket av overbelastning. Erfaringene fra vårens opphold peker i retning av at personer som har en moderat overbelastningsforårsaket utmattelse kan komme seg helt ut av utmattelsen i løpet av så lite som fire uker, og antyder at personer med en noe dypere utmattelse kan oppleve vesentlig bedring i løpet av tilsvarende tidsrom.