Å kjenne sine grenser….

Jeg har selv vært utmattet.

Jeg elsket jobben min, har alltid jobbet mye. Når det var roligere på jobb så kjørte jeg på med andre prosjekter. Nettkurs på BI, totalrenovering av hus, oppussing og unger. Trente masse.

Så kom dagen da jeg satt- noen uker etter ferien jeg trodde ville bli min redning- og så på excelarkene mine, totalt ute av stand til å foreta meg noe fornuftig akkurat som før ferien. Jeg kommer aldri til å glemme dagen jeg småsprang med flaue tårer forbi alle glasskontorene på vei til HR ansvarlig og sa at jeg fortjente ikke lønn fordi jeg klarte ikke åpne excelfilene mine. Jeg hadde ikke gjort noe fornuftig de siste ukene og jeg hatet meg for det.

Jeg kunne ikke være en god leder for mine ansatte fordi jeg ikke orket å snakke med noen, ikke orket å møte blikket til noen fordi jeg følte jeg ikke bidro, ikke klarte å ta meg sammen. Jeg husker svaret hennes. Det var todelt. «Har du sett i postkassen din nylig?» og «Nå går du hjem, også kontakter vi bedriftshelsetjenesten slik at du kan komme deg ut av dette». Jeg kom hjem, i postkassen lå det et brev om en bonus på kr.25.000 for ekstraordinær innsats det siste året.

Det siste året hadde jeg stått ansvarlig for å skifte programvare for flere lokasjoner i selskapet jeg arbeidet i. Mye reisevirksomhet, i tillegg til at jeg hadde skilt meg og overtatt et hus som jeg akkurat så vidt hadde råd til å sitte med. For min del var egentlig livet på vei oppover, jeg hadde en jobb jeg elsket, jeg hadde god kontakt med mine barn, min eksmann og jeg var venner og jeg digget å trene. Men det hadde vært mye, og det var mye. Kabal av sene netter med arbeid, reisevirksomhet, oppfølging av barn og betaling av lån. Mye av alt, av livet. Jeg hadde faktisk gått så langt som at jeg brukte innsovningstabletter for å sovne, og redbull om morgenen for å våkne. Når jeg begynte å blø neseblod tenkte jeg at «det blir snart bedre, da slutter det nok». Jeg kommer snart til å jobbe mindre på kvelder og netter, nå er jo snart programmet implementert og alle ansatte opplært. Det blir snart bedre. Jeg liker å tro at jeg ikke er dum, jeg forstod at det ikke var bra det jeg gjorde, men jeg tenkte hele tiden at det kom til å bli bedre.

Helt til det smalt.

Jeg kom inn til bedriftshelsetjenesten, hvor jeg fikk sykemelding, oppfølging og rådgivning i form av mindfullness, og oppmuntret til å gjøre mer av det jeg likte å gjøre. Og det gjorde jeg. Trente og konkurrerte. Og som alltid overdrev jeg. Det ble foreslått terapigrupper men det siste jeg ønsket var å snakke med folk.

Jeg hadde ikke på det tidspunktet møtt Rune- og jeg er sikker på at dette IKKE ville vært hans anbefaling.

Men jeg sa opp jobben, solgte huset og leide meg et hus stort nok til hjemmekontor samtidig som jeg startet et regnskapsbyrå.

Ett halvt år etterpå, mens jeg arbeidet med å bygge opp selskapet, møtte jeg Rune.

Da jeg hørte at han var psykolog måtte jeg spørre om han kunne ta en risikoanalyse av meg. Hele min familie mente på det tidspunktet at jeg var rivende gal.

Rune har aldri vært min psykolog, og da vi møttes hadde jeg kommet godt ut av hengemyra på min egen, rare måte. Ved å selge huset hadde jeg midler og mulighet til gradvis bygge opp selskapet mitt, jeg hadde liten sosial kontakt utenom noen kundemøter og treninger. Når jeg møtte Rune og han fortalte om hvilke råd han gav til sine klienter som slet med utmattelse stod det for meg som en selvfølge. Alt er logisk. Når han noen år etter at vi møttes skrev boken Utmattelse må jeg si at han har virkelig fanget det. Jeg- og mange andre kjenner oss igjen i det han beskriver. Ikke uten grunn, for dette kan han! Han har hørt på hundrevis av personer som beskriver de samme opplevelsene.

Hjernens mytteri har mange- og forskjellige måter- å tyrannisere på for å tvinge deg til å ta det roligere.

For meg slo det ut på konsentrasjonen. Jeg var totalt ute av stand til å gjøre de enkleste regnskapsrutiner, oppgaver jeg kjente godt og kunne tidligere gjort i blinde med et tastatur og et excelark. Å lese bok var helt umulig, en aktivitet jeg tidligere hadde hatt veldig stor glede av- og som med alt annet jeg liker godt- gjorde veldig mye av. Jeg gjorde alt vanskeligere for meg selv ved at jeg ikke klarte å overholde avtaler. Jeg glemte og tullet med tidspunkt, glemte å skrive opp i kalenderen og når jeg gjorde det- la det inn på feil tidspunkt. Noe som igjen gikk ut over spesielt min eldste sønn. Vekkerklokken på mobilen satte jeg for eksempel på vekking på ukedager når han en lørdag kl.6 om morgenen skulle med flyet til en ishockeyturnering. Jeg hatet meg selv og ble dratt stadig lenger ned i det. Jo mer jeg prøvde, jo verre ble det. Og jeg var livredd for at denne bomullen i hodet ville bli en permanent innflytning. At jeg ikke kunne arbeide som regnskapsfører lenger fordi «noe» var permanent «disconnected». Dette var virkelig en stor redsel.

Hvor jeg fikk motet til å si opp jobben og starte for meg selv er jeg ikke helt sikker på, men jeg har aldri vært i tvil, fra det øyeblikket jeg bestemte meg om at det ville gå i orden. Og det har det, heldigvis, mye takket være en god sparringpartner som dere kjenner navnet til .

Dere kan tenke dere gleden min over å få være med i Casa Chil, ikke som psykolog eller sparringpartner for gjestene våre, men som fasilitator. Jeg vet hvordan det er. Jeg vet at det ikke går an å «ta seg sammen». Jeg vet hvordan det føles. Jeg er så heldig at jeg nå får være med og bidra til at flere vil oppleve mestringsfølelse igjen. Følelsen av ikke bare å være seg selv, å kunne mestre livet, men også vite at man har overskudd, energi og mot til å gi gass på det man ønsker å få til.

Jeg gleder meg så vanvittig til å være usosial med gjestene våre og se dem bli bedre dag for dag, uke for uke.

Hilsen Linda Karlson

Til vanlig regnskapsfører, av og til fasilitator, poolgirl og ufrivillig kokk